barecarl

Det har gått en drøy uke siden vi alle fikk den tragiske meldingen om at Sondre var gått bort.

Bare 28 år gammel.. det hele virker veldig veldig urettferdig...

Jeg vet ikke om noen som levde livet så mye som han. Sondre levde livet sitt fullt ut hver eneste dag og i så måte har han levd lengre enn noen av oss kommer til å gjøre....

De aller fleste av oss bruker mye tid på utdanning og strever etter en karriere..
Sondre forstod noe mange oss har glemt: Man jobber for å ha råd til å ta seg fri.

Sondre ville ikke sitte i årevis på en forelesningssal og streve seg igjennom en utdanning.
Sondre var nysgjerrig på livet og  ville lære det han syns var interessant. Dette innebar også  foreksempel rare fakta om olympiske vinterleker for 50 år siden.

Han hadde en ekstremt god hukommelse noe mobiltelefonen hans også beviste... han hadde ingen lagret i adresselista, han husket de i hodet! 

Jeg husker spesielt godt da Sondre skulle søke Krigsskolen. Det hele var en ganske omstendelig prosess hvor blandt annet kravet var å skrive en selvbiografi på minst to sider. Vi alle brukte mye tid på dette og veide nøye hva man burde og ikke burde skrive..
Sondre tenkte at når man leser selvbiografien til 400 håpefulle søkere er det nesten umulig å stikke seg ut... dessuten syns han det virket kjedelig å skrive en selvbiografi.
Men Sondre viste råd.. han skrev et humoristisk dikt om seg selv. Selv om jeg i dag ikke husker diktet, kan jeg enda huske at vi lo så tårene trillet!

Sondre var umulig å ikke like... faktisk umulig å ikke elske. Jeg forundrer med enda den dag i dag over hvor mange av mine venner Sondre hadde bedre kontakt med enn jeg hadde..
Han viste veldig godt hva som betyr noe i livet:

Menneskene rundt deg og opplevelser.

På befalskolen fikk Sondre etter en 3-mil, problemer med foten.
Jeg tror han fikk en inngrodd tånegl eller liknende.
Garnisonslegen sendte en henvisning til en kirurg for småoperasjoner og når Sondre åpnet brevet og så innkalling til "Doktor Barbari" bestemte han seg for å fikse tåen selv..
En flaske wiskey, en pinne å bite i, en letterman og to forsøk var alt som skulle til!
"Også sparte eg egenandelen på 85kr!" sa han fornøyd.

Sondre var skarp og han så alltid humoren i enhver situasjon, jeg var så heldig å være tilstede når Skolesjefen for befalskolen skulle spørre han ut under en helvetesuke.
De gjorde ofte det.. litt på faen og litt for å teste om vi enda "hang med" mentalt.

Sondre hadde ikke spist og sovet på noen dager og befant seg under en hønsenetting i en hinderløype.. Krypende rundt i gjørma....

Major Arve H. Lauritzen stilte seg over denne strevende aspiranten:
"Aspirant! Hvem er du?"
"Major, Jeg er UB-Aspirant Arvesen"
"Hva er personret ditt?"
*Sondre svarte raskt*
"Jaha! Og hva er navnet ditt baklengs?"
*Uten å trekke en mine svarer Sondre hurtig ved å stave sitt fulle navn.. baklengs*
"Hva er telefonnret ditt?"
*Sondre svarte, fremdeles strevende igjennom hønsenettingen*
"Og hva er din mors telefonnr?"

Da stoppet Sondre opp for første gang... han så dumt på majoren og sa:
"Major... hva i allverden skal du med telefonnret til min mor? Hun er gift!"

Majoren ble flau og spurte ikke Sondre så mange flere spørsmål etter dette...

Sondre var rask i avtrekkeren, noenganger med mer hell enn andre:
Da Brann skulle spille i Europacupen mot Everton dro selvfølgelig hele gjengen nedover til Liverpool.
Sondre kom med et annet fly enn oss andre og hadde "kjørt seg opp" på kaffe og baylies hele flyturen.
Sondre hadde selvfølgelig alle billettene våre og han skulle lande noen timer før avspark.

Da Sondre kom til passkontrollen oppdaget han at passet hans var borte. Han løp tilbake til gaten og fikk tak i en av flyvertinnene og beskrev nøyaktig på hvilket sete og i hvilken lomme han hadde lagt passet sitt.
Flyvertinnen gikk selvfølgelig i gang med å lete men kom etter en stund tilbake og sa at hun var 100% sikker på at passet ikke var på flyet.
(Det skulle vise seg senere at Sondre hadde helt rett i hvor passe lå, noe de fant ut når flyet hadde returnert til Norge)

Som eneste alternativ gikk Sondre til passkontrollen og erklærte seg passløs...
Han ble straks tatt hånd om og satt på et lukket rom sammen med endel øst-europere og Afrikanere... Han som eneste hvite i rommet skjønte fort at "ops.. jeg blir behandlet som en flykning!"

Etter en times tid kommer det noen representanter fra passkontrollen inn og spurte en etter en om de vil ha noe å drikke eller spise..
Da turen kom til Sondre kunne han ikke dy seg... han reiste seg opp og med hånden knyttet i været ropte han "NO!! IM ON A HUNGERSTRIKE!!"

Sondre satt litt ekstra lenge på det rommet....

På mirakuløst vis rakk han både kampen og en øl før den..
Hans motto var nemlig "Alt ordner seg... alltid!"


Kjære Sondre.. du var en av mine nærmeste venner, det blir umulig å fylle dine sko, men du etterlater seg så mange minner og du har forandret livet mitt for alltid. Du vil derfor alltid være her med oss!
Det var altfor tidlig å ta forvell med en god venn, men jeg er overbevist om at vi møtes igjen..

Alt ordner seg...alltid!

Hvil i fred kompis!